Ole Johan

Familien og slekt

Sommeren 1884 dro Ole på Islandsfiske, og hjemme i Haugesund satt Julie Marie igjen med Ole Johan. Han var født den 20 mai og overtok navnet etter broren som var født to år tidligere og bare levde i 11 dager. Ole Johan hadde to eldre brødre, Tandrup og John Bernard som var hhv. ni og seks år gamle.

Bertha ble født i 1886, to år etter Ole Johan. Hun fikk leve i to år. Anna Marie, som ble født  i 1890  fikk leve i 1 ½ år. I 1893, ble  Tormod født, men han levde bare i tre uker.  Et år senere fødte Julie Marie sitt sjette barn. Hun ble kalt Ellen Juliane, men  levde bare i halvannet år.

I april 1889 ble Bertha Elise Margrethe født. Syv måneder senere, den 7 november, døde John Bernard. Han var da 21 år gammel.

Anne Marie ble født i 1892. Da Ellen ble født i 1897 var det 22 år aldersforskjell til eldstebror Tandrup.  Julie Marie var nå blitt 45 år, og fire av de 10 barne hun hadde født døde før de var to år.

Bertha ble gift med Johannes Simonsen fra Trondheim. Da jeg i 1965 reiste til Trondheim for å begynne på NTH, var det hun som skaffet meg hybel. Anna Marie ble gift med Hans Helmersen Skjolde og Ellen fant ingeniøren James Perry og reiste til Natal i Sør-Afrika. I Haugesunds Dagblad den 21 juli 1962 forteller hun om sitt møte med hjembyen.

 

Oppvekst

På bildet av Haugesund Buekorps sitter Ole Johan i første rekke som nummer ti fra venstre. Fanen viser at korpset ble etablert i 1894, og han må da ha fylt 10 år. Det må ha vært på denne tiden moren sendte han på et sykebesøk som han skriver om i menighetsbladet «Kors og Kirke» der han var en flittig skribent.

Sykebesøk

En syk og sengeliggende kone, Anna Ørke, var kjent både av Jule Marie og andre «bedehusfolk». Anna var fattig, og når husleie og brensel var betalt ble det knapt noe igjen til mat. Da Ole Johan en dag kom hjem fra skolen, opplevde han at moren var urolig og han undret hva som feilte henne. Hun forsvant plutselig og kom tilbake med en stor korg. «Du, jeg har vært så urolig i formiddag, jeg ble minnet om å sende noe til en syk og sengeliggende kone. Vil du gå dit for meg, for jeg kan ikke gå fra de 3 små vet du»? Ole var villig, for han likte alltid å gå ærend, enten det var for faren eller moren. I en artikkel i bladet «Kors og Kirke» forteller han om besøket hos Anna:

Så forklarte hun nøyaktig hvor det var: Byens fisketorg ved Nore kaien, ovenpå. Og jamen syntes jeg korga var tung den. Det var noe mørkt i gangen da jeg skulle inn i våningen, men en liten «pinfant» (ganglampe) på veggen lengst inne viste veg. Jeg banket på døra, og inn med meg, bukket og sa mitt ærend fram samt hilsen fra mor. Der lå Anna Ørke, i en ren seng, med det vakre, men bleke ansiktet sitt og det sølvkvite håret og med smil om munnen. «Ja, jeg visste du var undervegs», sa hun, «og nå får du Bendik gå ut i kjøkkenet, og så får du bevitne at der intet spiselig var i huset». Ja, Bendik kom til tilbake med korga, smilende, og takket beveget, og jeg hastet og ville av sted.

«Nei, nå må du komme hit til senga mi, så jeg får gi deg Herrens velsignelse», sa hun, og så la hun hendene på mitt hode og lyste velsignelsen. Dette var noe jeg aldri hadde vært ute for når jeg gikk ærend og det var noe som rørte seg der inne i guttehjertet, som siden aldr kunne glemmes. Så fikk jeg takkehilsen hjem til mor, fordi hun hadde vært lydig og således kom dem til hjelp…..Fort gikk det hjemover, og Strandgaten var just ikke så lang den gang. —Mor fikk mange spørsmål å besvare, men så var det i grunnen så enkelt, at jeg kunne fatte det og tro det: «Den som ber han får, den som leter han finner, og den som banker på, for ham opplates».

Besøket hos Anna Ørke må ha gjort et sterkt inntrykk. Den gir også et innblikk i Ole Johans nære forhold til sin mor, noe vi også kan se i brevene han som tyveåring skrev fra England noen år senere.

Haugesund KFUM

Den 17 mars 1880 skrev redaktøren av Karmsundsposten: «Man hører ikke sjelden, at all foreningsvirksomhet har vanskelig for at trives her i vår by. Det er dog ingen regel uden undtagelse. En sådan synes sandsen for dannelse av en ynglingeforening at skulle danne». Etter noen år hadde foreningen 100 medlemmer og det møtte jevnlig mellom 30 og 40 på møtene. Det ble etablert leseværelse og bibliotek, kveldsskole og sangkor. Mange var imidlertid avventende og usikre på foreningens profil. Den brøt på mange måter med den alvorlige kristendom som hadde preget både haugianere og «bedehusfolk» i Haugesund. I 1887 prøvde formannen cand. theol. John A. R. Kvaale å imøtegå «de skjæve opfatninger» om at foreningen skapte hyklere og lettsindige kristne. Oppslutningen om møtene gikk ned, og da han reiste fra byen i 1888 var det ingen som kunne ta over og foreningen ble lagt ned.

Jacob Kielland kom til Haugesund som prest da de økonomiske kriseårene tok til. Ovenfor har vi sett hvordan hans engasjement for Haugesund Sparebank spilte en viktig rolle, og at han fikk stor tillit i byen. Han fulgte med på «kriseårene og nedleggelsen av ynglingeforeningen, men tok ikke selv initiativ til å holde foreningen i live. I 1892 ble han imidlertid formann i Haugesund KFUK der medlemstallet rask vokste til over 200. Samme år inviterte han unge menn hjem til seg, og foreningen «Unge Menns Kristelige Forening» ble stiftet, men etter tre år gikk den igjen inn.

Arbeidet ble imidlertid tatt opp igjen tre år senere, og det er rimelig å tro at Ole Johan ble aktivt medlem i denne perioden. Han ble valgt inn styret i 1901, og her ble han sittende i 11 år. Dette ble en tid der medlemmene deltok med opplesning av dikt og fortellinger og formidling av interessante tema. Det ble kalt en «talsmanns-ordning» der medlemmer kunne fortelle om emner de var opptatt av. Her finner blant andre maleren Ole Frøvig som formidlet sin interesse om kunst og Ole Johan Lindøe som snakket om filateli.

I 1908 ble det opprettet en komite som skulle «virke til foreningens byggefond» der Ole Johan´s onkel, Eric Lindøe, var med. Komiteen ble omdannet til byggekomite der Ole Johan ble med som representant for styret. I 1916 kunne Erich Lindøe overrekke foreningen kr. 21.000 til byggefondet. Det ble en lang og tung vei fram mot et byggeprosjekt, men i 1925 ble «KFUM-huset» ferdigstilt. Senere ble det bygget en ny etasje på bygget.

Sammen med Bolette Hinderli

Lokalhistorikeren Jørgen Landa har gitt ut et hefte  om som han har kalt «Bolette  Larsen. Santalmisjonens mor». Bolette Larsen Hinderli var født i Sauda i 1842, men sammen med sin mor flyttet hun til Haugesund noen år senere. Der vokste hun opp i «Hinderli-huset» på Bakarøynå. Bolette ble tidlig kjent for at helt fra hun var liten var opptatt av bønn, noe som fulgte henne hele livet. Fiskerne som rodde hjem om morgenen kunne høre henne rope til Gud fra en bønneplass som vendte ut mot havet.

Mens hun var i tenårene så hun en fange i en fengselscelle. I boken fra «Bønnens verden»  skriver Hallesby om hvordan Bolette så en tydelig skikkelse og hørte en røst som sa til henne: «Denne vil få en lignende skjebne som Ole Høiland om ingen tar ham opp i sin bønn. Be for ham, og jeg vil sende ham ut til at forkynne min pris for hedningene»  [i].

På denne tiden (1858-1862) satt Lars Olsen Skrefsrud i botsfengselet i Akershus på grunn av tyverier og innbrudd. Han ble omvendt i fengselet og fikk et kall til å reise ut som misjonær. Da Misjonsselskapet ikke ville ta han inn, reiste han til India sammen med Børresen

Når jeg nevner denne historien her er det fordi Jørgen  Landa skriver at Ole Johan Lindø i 1901 var med i en bønnering sammen med Bolette Hinderli. Han var da 17 år og Bolette var 47 år.

Ole Joahn skrev flere artikler om Bolette i «Kors og Kirke» mange år senere, men han nevner ikke noe om bønneringen i 1901.

Røiseland-vekkelsen

Året etter at Ole Johan hadde vært med i Boletta´s bønnering, kom Bertinius Røiseland til Haugesund. Han hadde vært skomaker, sanger og skuespiller. Når han talte brukte han sine talenter ved å appellere til følelser og latter slik at folk lot seg rive med. Det fortelles at «Folk som hadde vore på møte i Haugesund, song heilt til dei nådde Salhus, når dei gjekk heim att om kveldane». Vekkelsen fornyet det religiøse livet, og også «Kinamisjon» vokste kraftig. Da de ville holde kretsmøte i Haugesund, vedtok Indremisjonen å stenge bedehus for dem. «Kinavennene» kjøpte da en stall som de bygde om til møtelokale. Her kom den blinde sangeren Matias Orheim på besøk. Under oppholdet som varte i fem måneder diktet han mange av sine fineste sanger.[ii]

Kjøpmann

Til Glasgow

Da århundret var passert hadde skipper Ole T. Lindøe etablert rederi- og meglervirksomheten i Haugesund, mens den eldste sønnen, Tandrup, seilte som skipper i Newfoundlandsfarten. Ole Johan var antakelig tiltenkt en karriere knyttet rederi- og meglervirksomhet. Som 20-åring, sommeren 1904 blir han sendt til Glasgow for å lære engelsk og bli kjent med meglervirksomhet hos Roberts & Berntsen. Ship Brokers; Coal Exporters and Commission Merchants. I sitt første brev til foreldre og søsken i juni 1904 skriver han:

Det var nokså underlig om lørdagsaften da mørket skjulte mitt fedreland for mine øine – jeg som aldrig har vært vant til saadant før (. ……) En liden stund saa er jeg atter hos Eder i Haugesund; Thi tiden forsvinder som i en drøm. Nu moder maa du ikke være bange for mig. Jeg er i beste hender og beste velgående  (….) Guds fred med eder alle og takk for de timer som vi har haft sammen, og så faar vi leve i Håbet om troen paa gjensyn; om ikke før saa ved Guds Throne. Guds rige velsignelse og Nåde vorder Eder mangfoldig til del mine kjære foreldre og Søskende…»

En måned senere, da han er vel framme i Glasgow skriver han et brev til sin mor datert, 7 juni. Brevet begynner med et sitat fra 1. Johannes brev, 1-7: «Dersom vi vandre i Lyset, ligesom han er i Lyset, Have vi Samfunn med hverandre, og Jesu Christi Guds søns blod renser os fra al Synd».

Han fortsetter mer en utlegning av hva dette betyr: «Johannes her har ligesom vist seglet paa det Privilegium som er tilfaldet Guds folk» før han takker moren for brev og «…trøstens ord som du sender til meg herude i Ensomheden, et Brev er det samme som en stor Prædiken for mig!».

Etter noen linjer om besøk i sjømannskirken og en skotsk kirke der han møter studenter fra YMCA fortsetter brevet som en høystemt preken, tett belagt med bibelsitat, men ikke noe om arbeidet han er kommet for. Han blir i Glasgow fram til desember og reiser tilbake til Haugesund.

 

 

Skipperdatteren Signe

Signe Marthea var født samme år som Ole Johan, den 3. desember 1884, og hun vokste opp på gården Odland i Tysvær. Faren,  Ole Ingvaldsen var skipper og gårdbruker og moren, Ingeborg Severine var født Severinsen.  Hennes morfar, Jacob Hundsnes kjøpte gården av Ole Johan´s farfar, Tormod Olsen. Signe var  nr. seks i rekken av ni søsken. Fire av dem dro til USA eller Canada, en søster, Jenny Ceselie ble gift på gården Lervik, mens Olga Julie ble gift Jørgensen på Slåttevik. Den nest yngste broren, Sivert, kom senere til å overta gården.

Signe var ferdig på Hetland skole i Tysvær i juni 1899, og hun søkte seminaret på Stord. Sommeren 1906 var er hun ferdig utdannet som smaaskolelærer. Vitnesbyrdet viser «meget godt» i mange fag og dessuten «Hun har meget god sangstemme og sikkert øre for musikk, adskillig færdighed i salmodikon spil og nogen ferdighed i legemsøvelser».

Ole Johan og Signe var begge 27 år da de giftet seg den 28 mai 1911. Når Signe og Ole Johan fant hverandre, kan vi si at ringen rundt «Røttene fra Tysvær» og Odlandsgården var sluttet.

Giftermålet var også slutten på Signe sin lærergjerning i skolen. Som barn fikk jeg likevel glede av hennes  pedagogiske egenskaper.  Når hun møtte som barnevakt, var spillereglene klare. Etter avtalt tid skulle vi i seng. Så fortalte hun bibelhistorier med innlevelse og engasjement.  Historiene om «Kain og Abel» og «Josef og brødrene hans» gjorde et sterkt inntrykk. Til avtalt tid ble lyset slukket. Dersom bestefar som dukket opp, kunne vi se fram til en helt annen kveld. Han hadde alltid med seg en bunke med aviser, og vi visste at etter en stund ville han sovne med avisen i fanget. Derfor la vi oss pent under dyna og lot som vi falt til søvn. Når vi hørte han snorke i godstolen, sto vi opp og fortsette med det vi hadde lyst til. Etter hvert kunne også vi ha behov for søvn. Før vi krøp i seng, hendte det at vi satte vekkerklokken til å ringe under stolen hans. Bestefar var lojal, han sladret aldri på oss.

Kjøpmann i kriseår

Under den første verdenskrig hadde Haugesund vært en av landets rikeste kommuner, målt i gjennomsnittlig formue. Optimismen var stor, og den økonomiske framgangen syntes bare å fortsette. Det var ingen som forutså det kraftige omslaget som skulle komme. Mens eldstebror, Tandrup seiler til sjøs, har antakelig faren tenkt at Ole Johan skulle gå inn i forretningsvirksomhet, og i 1914 får Ole Johan handelsbrev.

Den 5 oktober samme år melder han i Norsk Kundgjøringsblad at han «agter at drive agentur- & kommisjonsforetninger her i Haugesund». Kort tid etter kan vi lese i samme blad at Ole Johan Lindø blir disponent for «Aktieselskabet Hermetikkfabrikken Harald». Denne virksomheten har fungert i noen år, og han annonserer, fortsatt i samme blad, at han driver med «Fabrikvirksomhet og handel».

Mens byen er på vei inn i en krisetid, kommer det tre barn med to års mellomrom; Julie (1912), Ove (1914) og Signe (1916). Deretter kommer en etterpå-klatt i 1925; Ingeborg.

Fraktratene som bærer oppe byens redere stuper. I 1919 dør faren, og i samme år synker byens antatte formue fra en topp på 220 millioner til 116 millioner i løpet av de tre følgende år. Tre år senere er formuen mer enn halvert, og på 1930-tallet var den ytterligere halvert. Redernes formue fulgte samme løp. Først midt på 1930-tallet ble det en bedring.

Foreningsmann

I disse vanskelige tidene som forretningsmann er Ole Johan sterkt engasjert som foreningsmann. På stiftelsesmøtet for Centralkomiteen for norsk misjonsarbeid i Sudan i 1918 deltar «kjøpmann» Ole Johan Lindø. Han er også med i komiteen som den 11. og 12. september 1920 møttes i Haugesund og anbefalte at Centralkomiteen skiftet navn til «Det Norske Misjonsselskaps hjælpekomite for Sudanmissionen» og sluttet seg til Det Norske Misjonsselskap.[iii] Utover i 1920 og 30 årene kan en stadig finne han i forbindelse med misjonsmøter og avholdsmøter i Haugesund og omegn.

Flere var skeptiske til foreningens profil og enkelte mente at å gå inn i KFUM var det samme som å gå bort fra Gud. Ole Johan var en av dem som mente det var viktig å bygge bro mellom ulike kristne ungdomsmiljø som De unges indremisjonsforening (IUF). I KFUM´s hundreårs historie kan vi lese at «Markerte personligheter som Ole Johan Lindø, Kristian Bertelsen og Frank Steensnæs var aktive i begge foreninger». Da spørsmålet om liberal og konservativ teologi ble debattert i 1921 understreket Ole Johan hvor viktig det var at kristelige foreninger samarbeidet; «den liberale retning vilde få innpass blant ungdommen hvis den holdt seg for meget til kirken».[iv]

Til USA

Med den økonomiske utviklingen i Haugesund på begynnelsen av 1920-tallet ble det lite kjøpmannskap for Ole Johan. I 1923 blir han derfor ansatt i det som den gang har vært en offentlig virksomhet i vekst, nemlig forsorgsvesenet. Her blir han i tre år, og i sluttattesten kan vi lese; «Når hr. Lindø nu fratrer efter eget ønske for at utvandre til U.S.A vil det være et tap for forsorgsvesenets kontor».

Oppholdet i USA blir ingen suksess. «Certificate og Membership» datert april 1927  viser at han har vært tilknyttet en bedrift som arbeidet med landbruksmaskiner.

Ole Johan har ikke lykkes innen denne virksomheten og han har antakelig søkt å finne annet arbeid. Han kan ikke ha hatt særlig suksess, fra sommeren 1928 til juni 1929 har han arbeidet som vaktmann ved Larchmont Yacht Club. Attesten, datert 5 juni 1929, viser at Ole Johan ønsker seg en bedre posisjon: “He leaves us on his own accord to better his position and carrieres with him for our best wishes for his success”.

Hjemme i Haugesund er det også vanskelige tider. Søstrene selger hans verdifulle frimerkesamling, og barna hjelper mor med å lage fiskemat som de kan selge for å spe på budsjettet.

Vaktmester på barneasylet

Ole Johan kommer tilbake i Haugesund, og han begynner som  vaktmester på «Barneasylet». Dette ble drevet av Haugesund Indremisjon i Kirkegaten 195. Mens de bor her får de besøk av  søsteren, Berta (?) som er kommet hjem fra SørAfrika. Hun har med seg en «svart» tjenestepike.

Far har fortalt at lillesøster, Ingeborg,  ser en forretningsmulighet. Hun tar ti øre i inngangspenger for å vise fram en «neger» i bakgården.

 

 

[i] O. Hallesby (1956): Fra bønnens verden (s.73). Oslo: Lutherstiftelsens Forlag.

[ii] Jakob Straume (1956): Kristenliv i Rogaland. Fra Haugesund til Hidra (s.331-341). Oslo: Lunde & Co.s Forlag.

[iii] Erik Larsen (1973) Kamerun. Norsk misjon gjennom 50 år (s. 13-14). Stavanger: Nomi Forlag.

[iv] Se Ingmar Areklett og Nils Olav Østrem (1992) Dagens gutter – morgendagens menn. Haugesund KFUM gjennom hundre år. 1892-1992. Haugesund KFUM.