Hempel-slekten
På min morfars side trekker jeg noen lange linjer tilbake til Simon Hempel som i 1719 kom til Danmark fra Tyskland. Kapitlet åpner for et større og videre landskap enn det vi så ved Boknaflæet i Tysvær, nå kirurgi, post og papir overtar for sild og seil.
På samme tid er det spennende krysskoplinger når det på min mormors side dukker opp en tobakksfabrikant som ser ut til å være mer opptatt av sikkerhet til sjøs enn av sigarer.
Kirurgi og post
Simon Hempel (1699-1777) kom til Fåborg, helt syd på Fyn, i 1719. Han forteller at slekten var adelig og opprinnelig eide den flere gods i Nedre Sachsen. De ble fordrevet derfra i tredveårskrigen. Faren, Hans Melchior, var regimentfeltskjærer i de keiserlige tropper, bestefaren Simon var skredder, og oldefaren het Adam og var herredsfogd. I innledningen til sin «Original opptegnelsen til den Hempelske familie i Danmark» skriver han:
Siden jeg er kommet som en fremmed her til Faaborg der ingen kjente til meg eller min avkomst, vil jeg hermed opptegne for mine børn og slektninger, som lever etter meg, en liten etterretning. Den 12 febr. 1699 beskuede jeg i vår Herres Jesu navn første gang denne verdens lys og i den hellige dåp blev kalt Simon. Mine foreldre lot meg opplære i den kristelige lutherske religion, og omsider lærte min nu salige fader meg kirugikunsten, som var hans egen profesjon, inntil jeg var 15 år, hvor jeg forlot mitt fedreland, for i fremmede lande at eksersere meg uti kirurgien; da jeg fra den tid av ikke kunne få den glede nogen tid der at komme for at se og tale med mine aller kjæreste foreldre og søsken, i denne verden. Gud unne oss at vi alle må samles i den evige glede og herlighed!
Simon ble kirurg i Fåborg i 1720, og han fikk privilegium til å være eneste kirurg «når den anden derværende Kirurg er død». I 1758 ble han også tildelt rollen som postmester. I 1726 giftet han seg med Anna Magdalena Jacobsdatter Pilegaard. De fikk til sammen ti barn der Christian (1738 – 1809) ble nr. 7 i rekken. Han fulgte i farens spor og tok kirurgisk tentamen. Han ble som faren postmester i Faaborg i 1766. Senere ble han introdusert i barbermesterlauget i København og ble statskirurg i Faaborg fra 1772.
Avis, bøker og astronomi
Christian Hempel fulgte sin fars eksempel og fikk også ti barn. Av dem var det særlig Søren (1775 – 1844) som satte spor etter seg.[i] Gjennom sitt engasjement som avisdebattant og sin interesse for astronomi kom Søren Hempel i berøring med to av sine mest berømte samtidige; Søren Aabye Kierkegaard (1813-1855) og H.C. Andersen (1805-1875). Sammen med en fransk emigrant, J.B. Lindenfels, kjøpte han i 1797 Fyns Stifts Adressekontor og Bogtrykkeri i Odense. To år senere kom det en ny presselov, som begrenset trykkefriheten. Nå måtte avisene innleveres til den lokale politimester, før de ble utgitt. Søren Hempel mente at dette ikke var noen god idé, noe han gav uttrykk for i et skrift som kom ut i to opplag. Han var svært interessert i utenriksstoff, og det fylte mye av avisen. Det var også her ytringsfriheten var størst. Holdt en seg unna danske myndigheters handlinger, kunne en likevel behandle hjemlige forhold i avisen.
I 1807 var København blitt bombet av engelske skip, og hele den dansk-norske flåten ble ranet. Dette førte til finanskrise og statsbankerott i 1813. Året etter måtte kong Frederik IV avstå Norge. Fram til 1820 gikk 248 Københavnfirmaer konkurs. Det var imidlertid noen som tjente seg rike. Søren Hempel var en av dem som gjennom sin avis kom med kraftig kritikk av ”kornpugere og smørpiskere” som tjente på varemangel og prisstigninger etter statsbankerotten. En av dem var Michael Kierkegaard som hadde plassert sine verdier i Kongelige Obligasjoner. Disse beholdt sin verdi, og dermed ble han en av landets rikeste menn. Denne formuen kunne Michael yngste sønn, Søren Aabye– født fire måneder etter bankerotten, tære på gjennom forfatterskapet som han viet sitt liv til.
Søren Hempels store hobby var astronomi, og han hadde reist et tårn i hagen som fungerte som et observatorium. Han kan antakelig hatt et anstrengt forhold til sin navnebror Søren Kierkegaard som levde på farens formue. Derimot må han ha hatt et godt forhold til H.C. Andersen som han kunne glede med besøket i sitt høye tårn. I sin selvbiografi; «Mitt livs eventyr» forteller H.C. Andersen om besøket i Sørens tårn:
Ja da Boghandleren, Cancelliraad Søren Hempel, der paa sin Gaard havde bygget et høit Taarn til astronomisk Fornøielse, førte mig derop, og jeg saae ud over Byen og Engen, og nedenfor paa Graabrødre Plads nogle fattige Koner fra Hospitalet pegede op og viste, at jeg, som de havde kjendt, da jeg var en lille Dreng, nu stod der, da stod jeg virkelig der som paa Lykkens høie Tinde.[ii]
I 1838, samme år som faren døde, gav Kierkegaard ut sitt første skrift; Af en endnu Levendes Papirer. Udgivet mot hans Villie af S. Kierkegaard. Det var en inngående og nærgående analyse av H.C. Andersen som «romandikter», noe som falt Andersen tungt for brystet. Joakim Garff, som har skrevet en stor biografi om Kierkegaard, sier: «De to mennene som senere skulle gi dansk litteratur verdensberømmelse og derfor nevnes i samme åndedrag, unngikk hverandre i levende live, antagelig fordi de speilet hverandres svakhet».[iii] Søren Kierkegaard og H.C. Andersen møttes neppe i Søren Hempels tårn.
Søren Hempel etablerte en bokhandel som etter hvert ble en av de største på Fyn. Søren Hempel var sterkt sosialt og politisk interessert. Gjennom avisen og annen publisering utøvde han en betydelig innflytelse i Odense, spesielt på det filantropiske området. Han var medlem av flere kommisjoner for organisering av skole- og fattigdomsvesen, ble valgt i 1835 til stedfortreder i Roskildes stående forsamling og til rådmann i 1838. I tillegg til en rekke avisartikler forfattet han en rekke bøker og hefter, hovedsakelig av en folkeopplysende eller moraliserende karakter. Han markerte seg som konservativ i kirkelige og teologiske tvister, tok kraftig til orde mot tidens pietistiske og grundtvigske bevegelser og forstod ikke de nyere liberale strømninger.
Sørens eldste sønn, Morten Christian Hempel (1799–1861) overtok trykke- og avisutgivelsen (overført til JC Dreyer i 1869), mens forlagsvirksomheten ble overført til svigersønnen Jens Frederik Helm-Petersen (1810–70). Den Hempelske bog og papirhandel som Søren Hempel etablerte eksisterte i Odense helt fram til 1990.[iv]
Sørens nest eldste sønn, (1802-1884), ble oppkalt etter faren. Han ble kanselliråd og lege i Odense og giftet seg med Johanne Marie Brandt. Hans sønn, Morten Brandt (f. 1839-1912) ble farger i Bogense. Han giftet seg med Anne Kirstine Rasmussen, og de fikk to barn; Johanne (f. 1876) og Søren Hempel (1880 – 1951) som ble min morfar.
Broren til Morten Brandt het Preben Hempel. Datteren Jenny (f. 1882), fikk Universitetets gullmedalje i 1909 med en hovedfagsoppgave i botanikk og plantefysiologi. Hun giftet seg med Abraham Wilhelm Støren Munthe ved Universitetsbiblioteket i Oslo. De bosatte seg i Oslo og sønnen, Preben Hempel Munthe, ble økonomiprofessor og riksmeklingsmann.
Windel-slekten
Min mormor, Petra Hansine Windel (1884 – 1965) var datter av Ida Cathrine Emilie Tidemann og tobakksfabrikant Anders Frederik Windel (1852-1906).
På morssiden finner vi et omfattende slektstre med røtter tilbake til 1300 og1400-tallet. Her er det borgermestre i Odense i syv generasjoner Muhle; fra Hans Muhle (1367-1439) til Jørgen Hansen Muhle (1569-1634). Mogens Henrichsen Rosenvinge var borgermester i Odense i hele 32 år. Mogens Jensen Rosenvinge var «skriver» hos kong Christian II. Han ble knyttet til kongsgården i Bergen og ble adlet i 1505. Det er også flere generasjoner med borgermestre i Helsingør.
Anders Frederik Tobakk og oppfinnelser
På farssiden var det bare to generasjoner tilbake til oldefaren, Niels Windel som kom fra Tyskland og slo seg ned som gartner. Hans sønn, Anders Nielsen, ble tobakksfabrikant.
Sønnen, Anders Frederik, hadde andre interesser enn å lage tobakk. Han leverer inn flere patentsøknader i Danmark og England på mekaniske oppfinnelser knyttet til skip. Den 16 desember 1886 søkte han patent i London på en mekanisk innretning som kunne bidra til en mer fleksibel håndtering av seilføring på skip. I patentsøknaden skriver han:
Formålet med apparatet som er beskrevet er å håndtere seilene på en fjærende eller elastisk måte. De skal kunne føye seg etter vindkast og løsne når kraften i kastene går utover et en maksimums grense. Denne kan reguleres etter ønske. Dette innebærer at slitasje på tau, seil og andre deler vil bli sterkt redusert. Det samme gjelder fare for kantring, ødeleggelse av tauverk, seil og annet utstyr.
Anders Frederik tok ut mer avanserte patenter. I 1894 søkte han igjen byrået i London om en patent. Denne gangen hadde han tenkt ut et apparat eller en «moter» som hentet sin energi fra skipes bevegelser i sjøen. Ideen var at et tungt lodd kunne bevege seg i ulike retninger etter skipets bevegelse. Gjennom et sinnrikt gir-system skulle denne bevegelsen overføres til hjul som dreiet rundt i én retning og der kraften så kunne utnyttes.
Anders Frederik utviklet sine oppfinnelser fra en enkel innretning om å håndtere seilføring til en avansert «motor» som drives av skipets bevegelser. Det er tvilsomt om dette patentet ble gjennomført. Han var antakelig ute før tiden var moden. Det gjelder også hans neste oppfinnelse.
Anders Frederik var opptatt av hvordan livbåten kunne komme trygt på sjøen. Ved dårlig vær og grov sjø ville et skip ofte få slagside, noe som førte til at livbåtene ikke kunne settes ut eller at den ble ødelagt. Tegningen viser hvordan han mente dette kunne løses. Hans idé var at en renne kunne egges ut fra skipet slik at livbåten skled ut på denne. Den kunne legges ut på styrbord eller babord side av skipet, avhengig av til hvilken side det krenget.
I 1888 søkte han om patent både i London og i Danmark på en innretning som skulle gi en sikrere låring av livbåter. I januar 1889 fikk han kongelig patentbrev med «Christian den Niende, af Guds Naade Konge til Danmark», sitt segl og underskrift.
Jeg har ikke funnet opplysninger som sier noe om Anders Windel sin patent om sikker låring av livbåter ble tatt i bruk. Det er faktisk slik at de fleste patenter av ulike årsaker ikke settes ut i livet. Det kan vise seg vanskelig å utvikle idéen fra papiret til praksis, eller en får ikke tilstrekkelig finansiering. Oppfinneren kan også ha vært forut for sin tid. Når det gjelder min oldefars patent var dette tilfellet.
Da «oljealderen» kom til Norge sytti år senere, ble det reist spørsmålet om hvordan en kunne gjennomføre en hurtig evakuering av oljeplattformer ved brann eller havari. Å låre livbåter kunne ta for lang tid. En løsning som ble prøvd var å fire «redningskapsler» ned i sjøen. Ved en brann på Alpha-plattformen i 1975 ble to slike kapsler antent, og seks av mannskapet gikk om bord i den tredje. Da kapselen ble utløst for tidlig og falt ned 26 meter omkom tre i fallet mens de øvrige tre ble skadet (Se kap. 7.2). Idéen om å sende livbåtene på sjøen ved hjelp av en slede ble utviklet videre, og slikt arrangement er etter hvert blitt standard utstyr på større skip og oljeplattformer.
[i] Følgende kilder er brukt: Aleks. Frøland, Lauritz Nielsen: Søren Hempel i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 13. marts 2020 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=291113 og https://odenseleksikon.wordpress.com/personer/soeren-hempel/
[ii]https://www.bing.com/search?q=Ja+da+Boghandleren
[iii] Joakim Garf (2002) SAK. Søren Aabye Kierkegaard. En biografi. Forlaget Press. Se side 146-
[iv] https://da.wikipedia.org/wiki/Søren_Hempel