Innledning

Blant borgerskapet som vokste fram i Haugesund omkring 1850 var det en rekke sentrale familienavn som er i slekt med hverandre og som er etterkommere etter eller gift med etterkommere av Erik Halvorsen fra Bokn og Malene Jacobsdatter fra Fister i Ryfylke. De slektene som i særlig grad ble knyttet sammen gjennom bosted, fiske og sjøfart var Kongshavn, Lindøe, og Odland. Jeg kommer tilbake til flere av dem i neste kapittel som handler om «De nye folk i Haugesund». Erik og Malene slo seg ned på Odlandsklubben i Tysvær. Jeg begynner derfor dette kapitlet med å plassere Tysvær på kartet, både i bokstavelig og overført betydning..

I Tysvær står minnesteiner over to personer som på 1800-tallet dro fra bygda, den ene vestover og den andre mot øst. På Sagbakken står steinen med bilde av Cleng Peerson og sluppen «Restaurasjonen». Cleng drog mot vest til Amerika og gikk opp sporene som tusenvis av emigranter senere fulgte etter. Utenfor Tysvær kirke står steinen med bilde av Sivert Gjerde. Etter at han hadde inspirert noen «misjonsvenner» i Bergen til å danne «Kinamisjonen» reiste han selv til Kina som misjonær. Cleng og Sivert representerer med andre ord to sterke bevegelser som preget både landsdelen og nasjonen i denne perioden; emigrasjon og misjon.

Emigrasjon og misjon

Cleng Peerson[i]

Fra 1830-årene ble utvandringen regelmessig, og fra midten av 1860-årene voldsom. Den kom i tre store bølger: (1) fra 1866 til 1873, (2) fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene og (3) fra 1903 til rundt 1910. I toppåret 1882 vandret 28 000 mennesker ut av landet. Fram til 1920-årene utvandret til sammen om lag 800 000 personer. En fjerdedel av utvandrerne reiste etter hvert hjem igjen.[ii]

Kleng Pedersson, som han opprinnelig het, var født på gården Lervik i 1783 (Her har også flere av min slekt bodd, se nedenfor). Han vokste opp på Hesthammar som lå under embetet til den residerende kapellanen i Stavanger. Foreldrene leide jorden og de levde i rimelig gode bondekår. Kleng ble innrullert som marinesoldat og gjorde antakelig tjeneste utenlands. Han tok på seg oppdraget fra kvekerne i Stavanger om å undersøke forholdene for immigranter i USA. I 1821 dro han sammen med Knut Olson Eide fra Finnøy på en reise som varte i tre år. Da Kleng kom til Norge i 1824 og fortalte hva han hadde funnet, bestemte de seg for å ruste ut en ekspedisjon for å opprette et norsk “settlement” i Nord-Amerika.

Den 9. oktober 1825 ankom sluppen “Restauration» New York og ble tatt imot av Cleng Peerson. Det var 14 uker siden 52 emigrantene hadde reist fra Stavanger, og underveis var “Sluppefolket” øket til 53.

“Sluppefolket” slo seg ned i Kendall, Orleans County i noen år. Etter at Cleng Peerson hadde undersøkt forholdene i staten Illinois, flyttet de fleste til Fox River i LaSalle County vest for Chicago i 1834–35.[iii]

Sivert Gjerde[iv]

På gården Gjerde var det spennende dager i året 1887. Moren i huset var 47 år gammel og ventet sitt trettende barn.  Faren, Sjur, var en av lederne blant haugevennene. Sønnen, Sivert var 20 år og hadde kall til å bli misjonær. Nå skulle han over Boknafjorden for å få avklart om han kom inn på Misjonsskolen i Stavanger. Da han møtte opp på skolenviste det seg at det var 50 søkere til 22 plasser, og Sivert kom ikke inn. Vinteren 1887-1888 var han lærer i Rønnevik i Tysvær, men til høsten fikk kan plass på amtskolen på Forsand. Her møtte han den myndige predikanten Tormod Rettedal og kom i kontakt med flere som var opptatt av Kina. Om våren reiste han til misjonsskolen for China Innland Mission i England der han selv måtte betale for oppholdet. Da han hadde brukt opp sparepengene og pådratt seg gjeld måtte han reise tilbake til Norge. Her tok han småjobber og begynte sin reisevirksomhet for Kinamisjonen i Stavanger, på Jæren, Finnøy og Voss. Det var antakelig herfra han kom til Bergen i februar 1890.

Tirsdag 22. februar 1890 ble det annonsert et møte i «Annonsetidende i Bergen». Her stod det at misjonær Sivert Gjerde holder foredrag for Kinamisjonen i Sandvigen og dagen etter på Misjonshuset. Det var ikke store flokken som kom på disse møtene, men noen damer ble satt i brann, og de bestemte seg for å danne forening for Kinamisjon. De fikk senere med seg flere menn, blant andre Tormod Rettedal og Johannes Brandtzæg. Dette ble starten på «Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund» eller «Misjonssambandet».[v]

På disse møtene siterte Gjerde fra Hudson Taylors blad, og som ofte i ettertid har blitt sitert som eksempelet på den misjonsgløden han var med å tenne for Kina. Sivert fikk reise ut som utsending for China Innland Mission. På reisen mot Wuchang ble han alvorlig syk og måtte returnere til Shanghai. Fra sykesengen skrev han: «Hvorledes Herren vil føre meg, vet jeg ikke. Men jeg vet at han gjør hva som er best. Min eneste lengsel er å vinne noen sjeler for Jesus, før jeg går inn til hvilen.» Sivert Gjerde sovnet inn i Shanghai 21. mai 1891, 23 år gammel. Sønnen til Hudson Taylor forrettet begravelsen og talte ut fra 1 Kor 15,58: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren». Noen uker senere ble Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund stiftet i Bergen.

Handelstedet Slåttevik[vi]

I dag er Aksdal blitt det geografiske tyngdepunkt i Tysvær med kommunesenter, boligkonsentrasjon og økonomisk virksomhet. I den tiden vi nå er inne i var Slåttevik et knutepunkt for økonomisk og sosialt liv i ytre del av Førlandsfjorden.

Slåttevik ble skysstasjon (skysskaffarstad) i 1845, og det så da ut som på bildet (Trykk på bildet for å forstørre). Folket som bodde omkring ønsket seg også en landhandel, noe som den gang var et privilegium for byene. Handelen i bygdene var ikke noe de ønsket å gi fra seg. En søknad fra handelsbetjent Rasmus Halvorsen «om naadigst at blive forundt Bevilling til at drive Landhandel på Strandstedet Slottevigen i Tysvær Sogn, samt Amtets Anmodning til Formandskabet om at give Erkæring hvorvidt det kan ansees gavnligt for Almuen…» fikk ikke gjennomslag. To andre søkere fikk heller ikke bevilling.

I 1851 søker handelsbetjenten Thomas Jørgensen, med attester og erfaringer både fra Egersund og Stavanger. «Formandskapet besluttet eenstemmingt at een Landhandler var særdeles nødvendigt i Tysvær Sogn, og Formandskapet maa saaledes underdanigs anbefale Handelsbetjent Thomas Jørgens Ansøgning til naadigst Bønhørelse».

Når Jørgensen sin søknad ble imøtekommet kan det ha skjedd med god hjelp fra sokneprest Blom i Tysvær, som da satt på Stortinget. Thomas Jørgensen opparbeidet en god forretning. Han ble ordfører og fikk flere tillitsverv. Han ble 91 år gammel og døde i 1905. I 1859 får Slåttevik postkontor og lensmannskontoret kommer i 1892. I 1905 etableres Tysvær Sparebank med tilholdssted på Slåttevik og fire år senere blir det bygd meieri. Skysstasjonen ble lagt ned i 1895 da det ble etablert dampskipsruter både til Stavanger og Haugesund. Forretningen ble i familien i fire generasjoner fram til omkring 2015.

[i] https://nbl.snl.no/Cleng_Peerso.  https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_emigrasjon_til_USAn

[ii] www.norgeshistorien.no og

[iii] Forfatteren Alfred Hauge har skrevet tre romaner der han behandler denne utvandrerhistorien: Hundevakt, Landkjenning og Ankerfeste)

[iv] https://blogg-ove.blogspot.com/2019/07/sivert-gjerde-med-kall-til-kina.html

[v] Se Det norske lutherske kinamisjonsforbund gjennom 50 år, bd. I, s. 11. Oslo 1941.

[vi] «Slåttevik – ein handelsstad med tradisjonar» av Torstein Edhammar og Dagfinn Hellesøy. i…….

Boknaflæet

På varme sommerdager med badetemperatur i sjøen kan vi dra fra hytta vår ved Førlandsfjorden (merket med rødt på kartet side 8) og sørover mot Vesterøya. Her er den sørlige delen av øya er regulert som friluftsområde. Båtfolk legger seg gjerne til her i en lun vik som er skjermet fra nordavinden. Dersom vi drar videre sørover der Førlandsfjorden og Førresfjorden møtes er vi på Boknaflæet. Det var først da jeg kom over artikkelen «Fra Boknaflæet til Haugesund med silden i bonn» at jeg forstod at vår «sommerøy» lå midt i det geografiske sentrum for Lindøe-slekten fra Tysvær.
Der vi drar ut med landstedsbåten, har flere slekstledd før oss seilt eller rodd over Boknaflæet og til steder og gårder omkring i ulike ærend. Noen dro for å finne «kone-emne», men alle har fisket, ført sild eller dratt på slektsbesøk. Ved hjelp av kartutsnittet kan vi plassere slekten etter Eirik og Malene på de forskjellige stedene omkring Boknaflæet . I teksten er de forskjellige stedene markert med tallene (1) til (9).(Trykk på kartet for å forstørre).

Erik og Malene

Erik hadde opplevd de dramatiske årene med Napoleonskrig, fredsslutning og at Kong Fredrik 6. må avstå Norge til Carl Johan. Med avskutt underarm bar han alltid med seg et krigsminne, og han kunne ikke være jordbruker. Han fikk seg en utdanning som underoffiser og dro omkring som omgangsskolelærer, bl.a. til Fister og Halsnøy. På Fister traff han gårdsdatteren Malene. Hun var allerede gravid da bryllupet står 16 juni 1816 på Halsnøy.
Et par år etter at datteren Siri var født, bosatte de seg på gården Bloknaberg som ligger på østsiden av Boknafjell (der fjernsynmasten står i dag). Her ble sønnen Halvor født i 1918. Etter et par år kjøpte de gården Odlandsklubben (1) ved utløpet av Førlandsfjorden ved Surnevik. Med noen års mellomrom følger de tre barna, som er sentrale i denne fortellingen; Kiesti, Anna og Jacob. Deres familier finner sammen i et økonomisk og sosialt nettverk, først i Tysvær og deretter i Haugesund på 1980-tallet.
Erik dør i 1860, og seks år senere selger Malene Odlandsklubben og flytter sammen med sin yngste datter Anna Regine (1836-1895) og hennes mann Ole til nærmeste nabobruk Sleavik (2). Hun blir boende der til hun dør i 1885, 91 år gammel.
Den del av slektshistorien vi skal følge videre er knyttet til tre av de ti barna til Erik og Malene; Kiesti, Anna og Jacob.

Tre søsken med tette bånd

Kiesti (1821-1904),

Kiesti gifter seg i 1842 med Halvor Torsen Kongshavn (1816-1860). De bodde på forskjellige steder i Tysvær, blant annet i Ognehavn, øya vi passerer mellom Bokn og fastlandet. Da Halvor var 33 år fikk han bygd sin egen skute i Kvinnherad. Han gav jakten et navn som skilte seg ut fra det som var gjengs på den tiden; «Spes Nova» son betyr «Nytt Håp». Han måtte ha en mann med seg om bord og valget har antakelig falt på svogrene Halvor eller Jacob. Nå flyttet Kiesti og Halvor til Kongshavn, helt nord på Bokn (3). I dag er dette en bortgjemt plass, men for dem var det ikke mer enn en halv times rotur over Boknaflæet til Odlandsklubben. Halvor byttet ut «Spes Nova» med et litt større fartøy som ble oppkalt etter datteren Regine. Han dør i 1860, bare 44 år gammel. Kjersti stod overfor et vanskelig valg. Skulle hun selge jakten eller var det mulig å la sønnene Thore på 17 ½ og Erik på 15 ½ overta? Hun tok en beslutning om å la sønnene seile jakten, men ville selv være med om bord. Det var ikke vanlig at en kvinne seilte til sjøs på denne tiden. Det gikk bra, og etter et par år seilte sønnene alene. Dermed var alle Malene og Erik sine barnebarn blitt småskala-redere. Kiesti giftet seg på nytt i 1862 med en 13 år eldre gårdbruker, Christian Sæbø.

Anna (1822-1875)

Ror du nordover, et lite stykke ut fra Odlandsklubben, får du Slåttevik (4) i sikte. Ved Kyrkjeleiet bor Tormod Olsen, den yngste av seks søsken, fire søstre og en bror. Faren, Ole Hansen, var husmann, og jordstykket kan ikke ha kastet mye av seg. Når han måtte yte 6 Riksbankdaler til sølvskatten i 1816, tyder det på at han kan ha drevet med annen virksomhet som gav inntekter. Tormod og Anna må ha hatt mange anledninger til å møtes, enten på fjorden eller i Slåttevik.
Den 11. september 1842, samme år som Kiesti giftet seg, ble det holdt nytt bryllup i Odlandsklubben. Tretten måneder senere, den 14. oktober, fødte Anna en sønn som ble kalt Ole. Dette ble min oldefar, og han blir behørig presentert i neste kapittel. Anna og Tormod flyttet til gården Storhaug noe lenger nord for Slåttevik, og etter to år ble Erik født. I historien fra Haugesund kalles han Erich. Anna og Tormod legger seg opp litt kapital og kjøper en mindre gård på Lervik (5). De bor her i ni år, og det kommer fire barn på løpende bånd; Mikal (1851), Malene (1853), Tormod (1857) og Serine (1859).
Omkring 1860 flyttet Anna og Tormod igjen over fjorden, til gården Hetland (6), der de leier seg plass. Året etter blir nabogården rett sør for Hetland ledig. På kartet er stedet markert som «Ådland» (7), men gårdsnavnet skrives Odland. Gården har Gnr. 1 og Br. 1 og er den første du finner i bygdebok for Tysvær . Den første en kjenner som drev gården het Anduor, og han ble i 1603 kalt øydegardsmannen fra Odland.

Andour på Odland

Sammen med gårdene som ligger nordenfor; Hetland, Haukås og Apeland er Odland blant de fire gårdene i denne regionen som opptrer på den første skattelisten i 1519. Gravhauger og funn viser at det har vært dyrket her lenge før. Det kan tyde på at han er den første som dyrket jorden etter tiden fra mellomaldere og Svartedauen. Det var Utstein kloster som eide gården men Andour måtte antakelig leie den av fogden.
I 1616 var Andour i juleselskap og der var også naboen, Ivar Gismarvik, med. De hadde drukket og kom i krangel. Kanskje har Ivar snakket hånlig om «bureisaren nede ved åa». Andour har tatt til motmæle og Ivar tok en «mungaetz schaale» (ølkrus) og slo Andour i hodet. Han tok saken til retten, og den 7 april ble Ivar dømt til å betale 5 Riksdaler i bot til kongen.
Andour ble lagrettsmann i 1616, og vi finner han igjen i rettsprotokoller fram til 1622. Dette forklarer kanskje hvordan et «uskyldig» slagsmål førte til en rettsprosess.

Samme år som Anna og Tormod kjøpte Odland selger de den videre til Jacob Severin Hundsnes, men selv fortsetter de å bo på Hetland. Den nye eieren har en datter, Ingeborg Severin, (f. 1849) som blir gift med skipperen Ole Ingvaldsen. Han blir far til min farmor; Signe Marthea (se kapittel 4). Gården Odland blir dermed et knutepunkt i min egen slektshistorie. Min far var som barn ofte på besøk hos «onkel Sivert», bror til Signe. Her hadde han mange gode opplevelser og av Sivert fikk han et løfte om å få kjøpt seg en hyttetomt. Drømmen ble først ble realisert i 1963 da 1 ½ mål sjøtomt ble skilt ut. Tomten er markert med rød prikk på kartet.

Jacob (1827-1906).

Sørøst for Odlandsklubben ligger gårdene Lervik (5) og Susort. Her finner Jacob (1827 – 1917) sin Berta Kirstine Sjursdatter Susort. De slår seg ned på en leiet gård like i nærheten av Anna og Tormod, som nå bodde på Lervik. Etter en tid flyttet de til gården Hellevik (8) på Fosen, og de blir igjen naboer til Anna og Tormod på Lindøy (9). I 1868 selger de og flytter til gården Rossebø sør for Haugesund. Her driver Jacob gård og utvikler sine forretninger med sildesalting og rederivirksomhet.

Lindøy

Når en krysser Førresfjorden mot vest og kommer opp fra «Karmøy-tunellen» mot Haugesund, ser en skiltet til friområdet «Lindøy» på høyre side. Den er en del av Fosen som er skilt fra fastlandet med Røyksundkanalen. Navnet kommer antakelig fra treslaget lind som trivdes i det lune landskapet. Her slo flere husmenn seg ned på 1740-tallet. Eieren av hovedbruket på Fosen het Jon Østensen. Det var tette forbindelser mellom gårdene i dette kystlandskapet. Foreldrene til Jon Østen og Sofie vekslet mellom å bo på Gismarvik og på Snik som ligger mot Karmsundet. Jon hadde også bodd på Snik før han kjøpte jorda på Fosen på auksjon i 1863. Samme året solgte han Lindøy til Tormod Olsen.
På Lindøy lå husene med innmark lengst i nord mot Røyksundkanalen og rett vest for Makkavik som i dag er en populær badeplass på friområdet. Her etablerte Tormod og Anna seg som de første selveiere. Huset som er avbildet står der fortsatt. Etter tre år hadde de fått seg hest, 7 kyr, 28 sauer og én gris. De sådde 4 tønner havre og 3 tønner poteter, noe som den gang var større drift enn på mange andre omliggende gårder.
Annas yngre bror Jacob og kona Beate hadde allerede slått seg til litt lenger sør på gården Hetland (8). Tormod og Jacob får høre om nevøene på Bokn som fører sin egen skute til å føre sild med. Tormod får bygget jakten «Brødrene» i Haugesund (se bildet), mens Jacob kjøper «Speculationen» som var bygget i Arendal. De blir begge registrert på T.O. Lindøe og J.E. Odland.
Sønnen Erik vil også ha sitt eget fartøy. Han allierer seg med søskenbarnet Thore på Bokn, og under navnet T.H. Kongshavn og E.T. Lindøe kjøper de jakten «Straalen».
Ole var 20 og eldste sønn i huset da familien flyttet til Lindøy. Jon Østensen som de kjøpte av, og som bor på nabogården har tre døtre. De to eldste, Berta Sofie (24), Eli Oline (20) er på hans egen alder. Han kastet imidlertid blikket på den yngste, Julie Marie som er 11 år.
Når familien flytter til Haugesund i 1868 må de ha holdt forbindelsen vedlike. Da de gifter seg i 1874, er Ole 31og Julie Marie 22 år.