Inger Johanne

Søren og Petra

Min morfar, Søren Hempel, fulgte i sporet etter sin farfar. Han gikk i lære hos bokhandlere i Køge og Svendborg. Etter å ha vært medhjelper og forvalter hos en bokhandler i Århus overtok han selv en bokhandel. Han endret navnet til Hempelske Boghandel og etablerte også et turistkontor i bokhandelen. I 1909 solgte han bokhandelen og reiste noen måneder med gaveartikler og kunstblader til bokhandlere.

Petra Windel og Søren Hempel ble viet i Århus 6 mars 1909. Samme år reiser de til Dronninglund der Søren overtar Dronninglund Boghandel, opprinnelig en papirhandel som var etablert i 1903. Her blir Søren Christian født (1909 – 1973), og tre år senere, den 24 februar 1912, får de  datteren som blir kalt Inger Johanne.

Søren Hempel gjorde seg bemerket på flere måter i Dronninglund. Da de reiste derfra 20 år senere fikk de en «En lille Hilsen fra Dronninglund til Grosserer Hempel og- Frue»:

For cirka 20 Aar siden kom Hempels til Dronninglund; vor By var den Gang kun liden, men munter, hyggelig, sund.

Han satte paa Byen Stempel og laved’ en Klub saa fin; i alt hvad der skete var Hempel bestandig først’ Violin.

Paa Motorcykle han rejste omkring i det store Sogn; udad saa flot han knejste, hjem gik det pr. Mælkevogn.

Som Sælger ej findes hans Lige, hverken nord- eller søndenfjord, Prospektkort fik Karl og Pige og Søster og lille Bror.

En Brøndgraver 10 Alen nede blev truet med Død og Tort, hvis ikke han vilde købe halvtres kolorerede Kort.

Dronninglund er mest kjent for sitt slott som vokste opp omkring Hundslund Kloster. Dette tilhørte benediktinerordenen på 1200-tallet. Etter reformasjonen ble klosteret overtatt av kongen og i 1581 overdratt til Hans Johansen Lindenow som foretok store ombygninger.  Slottet og slottshotellet, slik de framstår i dag, er oppkalt efter dronning Charlotte Amalie som fikk dette overdratt i 1690. Bildet  viser slottet slik det så ut på 1920-tallet.

På bildet ser vi  Inger Johanne, moren Petra, mormor, Ida Cathrine og hennes søster Helene i hageselskap omkring 1920. De er antakelig fulgt til selskapet av «selskapsdamen» som sitter til høyre.

Petra og Søren Hempel forlater Dronninglund i mars 1934, og Søren etablerer seg som papirhandler og grossist Ålborg. Utover å være formann i papirhandlerforeningen var Søren i hovedsak opptatt av sin forretning. Han utvider virksomheten til å omfatte detaljhandel som han drev fram til 1946 da sønnen, Søren Christian, overtok denne. Da han fikk hjerneblødning, ble den øvrige virksomheten solgt. Han døde i 1951, 71 år gammel.

Inger Johannes fikk en del av sin oppvekst i Ålborg der hun gikk på pikeskole. Som tyveåring drar hun til København for å gå i manekyrlære.

På bildet ser vi henne på strøket.

Ove

Da Ove ble født 21 mars 1914 har det antakelig vært en optimistisk stemning i familien, da faren et halvt år senere annonserer at han skal drive agentur og kommisjonsforretning. Én måned senere bryter første verdenskrig ut og det blir vanskelige tider.

Ove begynner på Lillesund skole høsten 1921. På bildet sitter han i første rekke som nummer fire fra venstre. I denne perioden driver faren en dropsfabrikk, og han kan gjør seg populær med utdeling av drops. Fabrikken går konkurs og faren begynner i forsorgsvesenet. Da Ove går i femte klasse, drar faren til USA. Sammen med søstrene må han hjelpe moren med å lage fiskemat som de kan selge for å spe på inntekten.

Å vinne i pengelotteriet

Etter folkeskolen får han sin første jobb på Haugesund Mekaniske Verksted (HMV), men hans mål er å komme seg til sjøs. Det kunne se ut som en fjern drøm. Den økonomiske krisen som hadde rammet Haugesund og som varte langt ut i 1930-årene hadde ført til en enorm arbeidsledighet. Av byes befolkning på omkring 17.500 var det registrert 1600 sjøfolk, og blant dem var gjerne halvparten uten arbeid. Hyrekontoret formidlet under 10% av påmønstringene, noe som betød at 90% av hyrene ble formidlet gjennom personlige kontakter og familierelasjoner. «Unge folk uten erfaring kunne like gjerne kjøpe lodd i pengelotteriet som å stille seg i kø på arbeidskontoret», sier Hammersborg og viser til en rekke eksempler, bl.a. fra Knudsen-rederiet.

Det var antakelig familiebakgrunn og tidligere tette bånd mellom redere med haugiansk tilsnitt som førte til at far fikk hyre hos Knutsen-rederiet. Det ble lagt et halvt år på alderen da han fikk hyre på M.S. «Vinland» med farens samtykke. Moren ønsket ikke at han skulle reise, men måtte motvillig gi etter. På samme måte som for vesle Daniel la moren Bibelen i skipssekken.

Vesle Daniel skal ut i verda

Vesle Daniel skal ut i verda og gjer kista klar i denne stund. Over store hav mot sør går ferda med «San Salvador» av Haugesund.

Der kjem far hans, gamle Dave Myra,med ein låspung, messinggul og blank,og slær fast at her ligg månadshyra like trygt og stødt som i ein bank.

Men på kne ved leddiken ligg mor hans og legg plagg for plagg i kista ned,medan Knute-Sivert, yngste bror hans, står og tryglar om å få bli med.

Mjukt og varleg stryk ho dyffelstrøya som skal pryde Daniel i land, og eit dobbelt kvitlepar for køya legg ho ned med kjærleg moderhand.

Under loket ruvar reisenista reine julekosten er det plent, og på heidersplassen øvst i kista lyser salmebok og testament.

Men frå leddiken i løynd det glimtar i eit lite flekkut skilderi, der med blomstret barneskrift ein skimtar:»Di til døden trufaste Mari».

Har din glade lått med gråt seg blanda? No er timen komen, Daniel! Havet kallar på deg, kom med handa, vesle Daniel, farvel, farvel!

Jacob Sande

Ove mønstret på M.S. «Vinland» som maskingutt den 8 april  1930. Skipet ble levert til Knutsen-rederiet i 1924, og det var byens første diselmotorskip. Det var på 7.500 dvt og bygd ved Burmeister & Wain i København.

Kristian Eliassen mønstret som dekksgutt én måned tidligere enn Ove. I boken «Minner fra ti måneders fart med M/S «Vinland» forteller han:[i]

«Vinland» lå i Oslo og lastet for Knutsen sin Syd-Pasificlinje og den gikk videre til Gøteborg og Antwerpen. Her ble han instruert om å holde ekstra god vakt slik at ikke blindpassasjerer snek seg om bord. Han la merke til et par karer som kom lang kaien og ble borte bak noen jernbanevogner. Da skipet var i rom sjø dukket de to fram fra sitt skjulested. De ble satt i arbeid på dekk, men i Det Karibiske hav ble de satt over i et møtende Knutsen-skip som skulle til Europa. De anløp Buenaventura og Guayaguil i Equador der det lastet bananer. De fikk ikke full last på returen og måtte innom New-Orleans for å komplettere lasten. Da de seilte oppover Mississippi ble de overfalt at moskitos. De hadde ikke myggnett og mange hovnet opp av bitt og kløe.

På neste tur kom rederen Ole Andreas Knutsen og frue om bord i Valparaiso, og de skulle følge skipet videre sydover. En natt blåste det kraftig opp og skipet drev på land. De måtte losse en del av lasten og ved å forhale skipet med ankerkjettingen kom de fri fra grunnen. Det var ikke slått hull i bunnen, og skipet fikk tillatelse til å utsette reparasjon til rundturen var avsluttet.

Under lossing i Ålborg på hjemturen brøt det ut brann på mellomdekket, Den ble slokket av mannskapet før det ble gjort alvorlige skader. Etter at «Vinland» var ferdig losset i Stavanger måtte bunnskadene repareres og alle ble avmønstret.  Far mønstret av den 30. januar 1931, og han kom tilbake til HMV den 11. mars og ble der i tre måneder.

M.T «Hilda Knutsen»

Den 18. mars 1932 mønstrer Ove på M/T «Hilda Knutsen». Han fulgte skipet på en rundreise fra Haugesund til Rotterdam, deretter til Istanbul og København.

Vi kan få et glimt av livet om bord på «Hilda Knutsen» gjennom dagboken fra en av dem Ove reiste sammen med. I opptegnelsene fra november 1932 forteller Sigvald Johan Olsen hvordan de feiret linjedåp da badene og lugarene var ferdig oppusset:

«Jeg var prest og ceremonimester og hadde foranledningen diktet en sang der gikk på melodien til Haugesundssangen. Svart og fæl kom jeg direkte fra kjelesjauen. Et hvitt laken over mitt smussige korpus fikk mig til å ligne en afrikansk tempelvokter. Høitideligheten begynte med at vi gikk i prosesjon gjennom gangen. I spissen en fane hvorpå der var malt en blodrød veggelus og følgende slagord: «Ned med veggelusen.» Toget opløstes i baderummet hvor presten holdt tale for dagen(…). Deretter oplestes endel ankomne lykkønskningstelegram­ mer bl. a. fra Kong Neptun, Knut Knutsen O.A.S. og forskjellige notabiliteter. Derpå blev maskingutten plasert på en kasse under styrten og idet vannet silte nedover hans nakne kropp sang for­ samlingen en dertil diktet hymne. (… ) En stund efterpå var hele gjengen i full aktivitet med klut og sepe. Kveldsmaten blev inntatt i festlig stemning.»

Ove fikk ikke oppleve denne dåpen. Mannskapskortet viser at han mønstret av i Haugesund den 2. september. Med en månedshyre 86 kroner fikk han ved avmønstring utbetalt kr. 137.60 som svarer til kr. 5500 i dagens pengeverdi. I Rotterdam, Istanbul og København hadde han tatt ut kontanter som han nok brukte da han gikk i land.

Da «Hilda Knutsen»  forlot København den 18 juni med kurs for Haugesund, fulgte Inger Johanne Hempel med. Men hvordan kom hun seg om bord på et norsk tankskip som bare var innom København et par dager, og hva skulle hun gjøre i Norge? Svaret får vi gjennom et intervjuet i lokalradioen i 1987.

Da reporteren Sigmund Hansen spør hvordan hun traff en sjømann fra Haugesund svarer hun:

Jeg traff han faktisk på en Knutsen-båt, gamle «Hilda Knutsen» og jeg var passasjer.  Jeg skulle til Norge. På et oppfølgingsspørsmål om hva som brakte henne dit svarer hun: Det var ikke noe spesielt. Jeg var blitt kjent med en norsk pike, og så var jeg bare på besøk, – også var det slik at jeg begynte å skrive med den sjømann, – han ville gjerne ha brev. Min svigerinne (fars eldste søster, Julie) hadde huspost i København, og på den måten holdt vi forbindelsen ved like.

Passasjerene skal oppholde seg på et eget dekk, spiser i en egen messe, eventuelt sammen med kapteinen. Hvordan var det mulig for de to unge damene på passasjerdekket å oppnå kontakt med en fra maskinrommet som hørte til nederst i skipshierarkiet? Det neste spørsmålet er like utfordrende: Hvordan har et par jenter på 20 år skaffet seg plass på et norsk tankskip som hadde et sporadisk kort og anløp i København?

Svaret kan gjemme seg i det mor antyder i intervjuet: «Jeg var blitt kjent med en norsk pike, og så var jeg bare på besøk». Møtet kan derfor ha skjedd slik:

Inger Johanne var i København, der hun skulle lære seg å stelle hender og negler (manikyr-lære). Den «norske piken» har vært fra Haugesund eller distriktet omkring, og hun har hatt forbindelser til Knutsen-rederiet eller til én av mannskapet på «Hilda Knutsen». Hun skulle hjem til sommeren og var kjent med at skipet anløp København på vei til Haugesund. Hun har inviterte mor med på reisen. For Inger Johanne hørtes det spennende ut med en sjøreise til Norge. Det var også et kjærkomment avbrekk fra «hender og negler».

«Den sjømann» har hatt et ærend på passasjerdekket, og de har kommet i snakk med hverandre. Samtale og blikk-kontakt har gitt den 18 år gamle smøreren frimodighet til å spørre om de kunne utveksle brev; «også var det slik at jeg begynte å skrive med den sjømann, – han ville gjerne ha brev».

Hva som videre skjedde i Haugesund, forteller historien ikke noe om, men det var andre dramatiske omstendigheter da «Hilda Knutsen» ankom Haugesund. Den 21 juni har Haugesund Avis en liten notis med fet overskrift: Stygt uheld på «Hilda Knutsen» i går:

Maskinisten falt over bord da skipet ankom Bøviken – «Hilda Knutsen» kom i går fra Kjøbenhavn og brakte med seg liket av den druknede haugesundssjømann Alf Larsen. Skibet ankret op på Bøviken, og her hadde det nær hendt en ny ulykke idet maskinisten falt over bord og i sjøen. Han blev dog forholdsvis hurtig reddet om bord igjen.

For en smører på 18 år må det også ha vært dramatisk da hans overordnede faller over bord. Når skipet er ankret opp, tyder det på at maskinisten ikke var helt edru.

Inger Johanne har antakelig feriert sammen med sin venninne, og hun har funnet en annen vei tilbake til Ålborg eller København. Ove har antakelig hatt vakter om bord på «Hilda Knutsen» mens skipet lå i Bøviken, og han fulgte med fram til avmønstring den 2. september.

At Ove´s søster fikk huspost i København, bidro til å knytte båndene tettere mellom dem; Min svigerinne (fars eldste søster, Julie) hadde huspost i København, og på den måten holdt vi forbindelsen ved like.

Syv år senere, rett før krigen brøt ut var Inger Johanne tilbake i Norge.

Mot krigsutbrudd

Ove arbeider i kortere og lengre perioder ved Haugesund Mekaniske Verksted (HMV). Han tar 3. klasse maskinisteksamen i desember 1936 med hovedkarakter «Meget tilfredsstillende». I april 1937 drar han til Tyskland for å få verkstedpraksis; først ved Maschinenfabrik Augsburg-Nürnberg A.G (MAN) og deretter ved Deutche Werft i Hamburg. Han ser at verftene er fullt opptatt med produksjon av krigsmateriell.

I januar 1938 er han tilbake på HMV, og etter et par uker reiser han til Sandefjord. Her blir han i to måneder på reparasjonsarbeid på SS «Frango» som ligger ved verksted.

Den 12. april får rederiet Thor Dahl i Sandefjord levert sitt nye fryseskip M/S «Thorstrand». Fra samme dag får Ove hyre som assisten for frysemaskinisten. Skipet skal inn i fruktfart, og de seiler til varmere strøk. Han blir bare om bord i fem og en halv måned og mønstrer av i London den 27. september. Fem år senere blir skipet torpedert:

Den 6. mars 1943 er M/S «Thorstrand» på reisen fra Liverpool til New York, og her møter skipet flere tyske ubåter. De prøver endre kurs og skyter med flere skudd fra kanonen om bord, og i flere timer klarer de å holde ubåtene på avstand. Men da U-172  sender en torpedo rett inn i skutesiden, blir tre mann øyeblikkelig drept, mens en fjerde omkommer da han hopper over bord. Skipet synker etter 20 minutter, men 35 av mannskapet og åtte passasjerer går i livbåtene. De som er i den ene livbåten, klarer å ro til Azorene der de ankommer11 dager etter torpederingen. Etter åtte dager blir overlevende fra den andre livbåtene plukket opp av et amerikansk skip og ført til Casablanca, der de ankommer den 21. mars.

To måneder etter at Ove forlot MS «Thorstrand», den 13. november 1938 er han tilbake i Knutsen-rederiet som motormann på M/S «Ida Bakke». Her blir han bare et halvt år. Ved inngangen til påsken, den 5. april 1939 mønstrer han av. Da skal han treffe sin brev-venninne fra «Hilda Knutsen» som han har brevvekslet med i syv år. Inger Johanne er allerede kommet til Norge, og sammen med hans søster, Julie og et par venner, drar de på påskeferie.

Her opplever de sannheten i Piet Heins dikt;

Og mærker vi sindets varme så nær under Norges fjeld, så mødes to folk som strømme rundet af samme væld. Etter påskeferien reiser Inger Johanne sammen med Julie til Oslo. I marka er det fortsatt påskeføre og på Frognerseteren skinner sola.

«Vestvard»

Ove kan ikke bare gå hjemme i Haugesund og drømme om sin kjæreste, og han søker igjen hyre. Den 14. juni får han hyre som 3. maskinist på M/S «Vestvard». Skipet er 15 år gammelt og tilhører Klosters rederi i Oslo. Også denne gang blir seilasen kort. Etter syv og en halv måned, den 5. februar 1940 og to måneder før krigsutbruddet mønstrer han av i Helsingborg. Det må antakelig ha vært Inger Johanne som trakk han i land, ellers ville han ha fulgt skip og mannskap inn i de dramatiske krigshandlingene.

M/S «Vestvard» seilte til Narvik den 21. mars, rett før okkupasjonen av Norge og videre til New York der skipet ankom 7. april, to dager før Norge ble okkupert. Her ble det tatt inn i «Nortraship» som en del av London-regjeringens krigsinnsats. Innsatsen ble imidlertid kort.  Den 27. september var skipet på reise fra Liverpool til Montreal i ballast, og det lå alene ca. 350 n. mil vest av Irland i påvente av en konvoi om det skulle slutte seg til. De blir da oppdaget av en tysk ubåt «U-31» som fyrer av to torpedoer.

Henrik Øwre Lambine var født 19. mai 1920 og seks år yngre enn Ove. Han var i gått fra maskinrommet til byssa da torpedoene treffer. I A-Magasinet 6 nov. 2020 forteller han:[ii]

En torpedo, avfyrt fra en tysk ubåt, hadde trengt seg inn i skuta på babord side. Nå haglet   alt mulig rart inne i byssa. Mange ble slengt på sjøen av de svære vannmassene som fulgte eksplosjonen. Andre hoppet uti av egen fri vilje. Det så ut som om skuta kunne velte over oss, så det var bare å gå på sjøen. Men så, ved et under, rettet den seg opp igjen mens den tok inn vann. Da svømte vi tilbake og kom oss opp i livbåten igjen.

28 mann og 1 kvinne, kona til kaptein Bråstad, var nå samlet i én livbåt og satte kurs mot Irland. Livbåten var ny av året, hadde motor og drivstoff til halvannet døgns drift. Da drivstoffet tok slutt, begynte vi å ro. Vi delte oss i to lag og rodde på skift.

Skipperens kone hadde lest i Aftenposten at skonroker (kavring) skulle være godt som nødproviant. Så hun hadde byttet ut nødprovianten i livbåtene med skonroker hun hadde bakt og noe druesukker. Disse skonrokkene hadde blitt helt grønne og måtte bare hives, det samme med druesukkeret. Men heldigvis var det noe skipskringle med vann og nødproviant som hadde flytt opp fra redningsflåtene. Vi rodde bort og fikk tak i den.

Den andre natten møtte de en fryktelig storm som de ikke trodde de skulle overleve i den overfylte livbåten. Den tredje kvelden så de lysene fra et fyrtårn. Det var Slane Head fyr på vestkysten av Irland. Det var for farlig å ro helt inn til fjæresteinene, så de ble liggende ute natten over. Om morgenen kom en fra fyret og geleidet dem inn. På fyret fikk de mat, og folk fra fastlandet kom og hentet dem inn til Galway. Her fikk de det aller nødvendigste gjennom Røde Kors. Nå kunne de dra videre til Dublin der offiserer og mannskap ble innlosjert på hvert sitt hotell. «Klasseskillet» ble opprettholdt, selv etter en torpedering!

På dette punktet er det på sin plass å reflektere over hvilken vending historien hadde tatt dersom om Ove hadde valgt å bli om bord sammen med Henrik Øwre.

Ålborg/Blokhus 1941

Etter at Ove mønstrer av, drar han til Ålborg og blir tatt opp på Aalborg Tekniske Skole/maskinistskole. Han fulgte en linje som skulle kvalifisere til maskinist på kraftverk. Kan det være Inger Johanne eller hans tilkommende svigerforeldre ønsket at han ble «landfast».

Sommeren tilbringes hos han kommende svigerforeldre på sommerhuset i Blokhus. Her får de også besøk av storesøster Julie som er blitt godt kjent med Inger Johanne i København.

Ove har fulgt undervisningen med tanke på å ta eksamen i desember. Et brev fra skolen, datert den 19. desember setter en stopper for planen om maskinisteksamen ved Aalborg Tekniske Skole. Skolens forstander attesterer at han har deltatt i undervisningen gjennom hele skoleåret, men får ikke gå opp til eksamen:

 «Hr Lindøe vilde være bleven indstillet til Eksamen i December dette Aar, saafremt, i Danmark gældende Bestemmelser for Indstilling til Prøven havde givet ikke danske Statsborgere Ret til at tage Eksamen her».

Hva som har skjedd er ikke helt enkelt å forstå. Har han ikke avklart dette på forhånd, eller har skolen plutselig endret sine regler for «utenlandsstudenter»?

Ove reiser skuffet hjem til Haugesund. I løpet av romjulen må det ha skjedd viktige samtaler, for allerede den 6. januar 1942, kan en lese i Haugesund Avis at det tas ut lysning mellom Ove Lindø, Haugesund og Inger Johanne Hempel, Ålborg.

Det er krig, og bryllup holdes vanligvis hos brudens foreldre. Petra og Søren bodde fortsatt i Dronninglund, men de planla å bryte opp for å etablere seg i Ålborg. Uker og måneder går, og planer om bryllup forskyves. Møter hun motvilje hos sine foreldre, eller er det problemer med reisepass?

Det er vanskelig med arbeid i Haugesund, og Ove søker jobb som maskinist ved Ørsdalen Gruber i Bjerkreim kommune.  Her var det funnet molybden og wolfram i fjellet, og engelskmenn hadde satt i gang stordrift i 1905. Gruveselskapet gikk konkurs, nye eiere kom inn, men måtte også gi opp. På slutten av 1. verdenskrig var det god etterspørsel og høye priser, og over 100 mann arbeidet i gruvene. Da tyskerne okkuperte Norge, overtok de driften og drev gruvene til krigen var slutt. I lokal historien kan vi lese at «Folk som arbeidet i gruven saboterte arbeidet så godt de kunne, slik at det økonomiske utbyttet for tyskerne ble dårligst mulig».[iii]

I mai får Ove stilling som maskinist med ansvar for «3 små dieselkompressorer henholdsvis 46, 25 og 25 hk (hestekrefter) og en glødehodemotor på 6 hk». For en som har hatt ansvar for skipsmotorer med mange hundre hestekrefter har jobben ikke vært mye å skryte av. Han hadde også med egne øyne sett opprustningen i Tyskland i 1937, og må vel ha tenkt på at Ørsdalen Gruber leverte de viktige mineralene molybden og wolfram til rustnings- industrien. Vi hørte aldri noe om dette da han fortalte om oppholdet i Ørsdalen.

Til Norge med enveisbillett

På bakgrunn av lysningen som var tatt ut, kan vi forstå at Inger Johanne var blitt utålmodig. For tredje gang reiser hun til Norge. I intervjuet med Sigmund Hansen betegner hun dette som «det store spranget», og presiserer at den gangen var hun ikke redd for noe». Hun skaffer hun seg plass på et fly med tyske soldater. Igjen kan en spørre hvordan hun fikk det til.

Med midlertidig oppholdstillatelse stiller hun Ove overfor et ultimatum: Det er nå eller aldri. Besøket kommer antakelig overaskende, både på Ove og ikke minst på foreldrene. De hadde planlagt bryllup for storesøster Julie og Magne Vea den 22. august.

Fredag den 24. juli kan en lese i byens aviser at Ove Lindø, Haugesund og Inger Johanne Hempel, Ålborg er viet hos byfogden i Haugesund. Nå ble det dobbeltbryllup for bror og søster.

I bryllupssangen kommenterer bestemor og bestefar Inger Hempel uventede ankomst:

Og så en dag du kom igjen,   du var en snartur inne.    Vi spurte hvor du skulle hen –   du gikk visst som i blinde.  For utfor huset stod en bil,     og Oves fjes var kun et smil. Han skulle ut å bile.

Vi visste ikke hvem det var som seg i bilen gjemte,  Og Ove han gav intet svar.   Du kanskje helt det glemte.  Men tiden gikk og siden hen   vi har forstått det litt om senn,          at piken som var Oves venn –   det var jo Inger Hempel.

Foruten Julie som både er «medbrud» og venninne er ingen av Inger Johannes familie eller venner til stede. Faren sender sin hilsen der han skriver:

Tak for Telegram og Breve. Naar I modtager dette skulde I allerede være gift, og have faat Kirkens Velsignelse til rette Ægtefolk at være, og vi ønsker hjertelig til Lykke, mere kan vi jo ikke under de forhaandværende Forhold, men saa meget mer velment skal det lyde….Saa vil vi ønske jer begge et godt Helbred, og Ove maa klare sin Examen etc.

Bryllupsreisen blir til Ørsdalen, og den sosiale distanse til den Hempelske omgangskrets i Ålborg må ha vært stor. Mor er alene i en liten leilighet nede i bygda, mens far er oppe på anlegget. Her oppdager hun at folk luske rundt huset i håp om å få et glimt av «dansken» som var kommet til bygda. Slike folk var det ikke mange Ørsdøler som hadde sett før.

De drar fra Ørsdalen i november 1942, og neste oppholdssted er Stavanger. Den 30. januar 1943 får Ove «Motormaskinisteksamen» av 2. kl. ved Stavanger Maskinistskole. Deretter er de tilbake i Haugesund, der den førstefødte, Ole Johan ser dagens lys den 25. august.

Det er trange tider og Ove har med påskrift fra sin far tatt opp et «Maskinistlån» i Norges Rederforbund. I april 1944 får han brev om at tilbakebetaling er satt i bero. Handelsflåten er flyttet over til «Nortraship» og Rederforbundet er «nazifisert». Der kan de ikke ha mye å gjøre, og brevet er underskrevet med «Heil og Sæl» av direktøren selv. Tre år senere er det siste avdraget på lånet betalt tilbake med kr. 100, omkring kr. 2.200 i dag.

I april 1944 får Ove jobb som mekaniker ved Hopes bilverksted, og et halvt år senere, de 12. september kommer jeg til verden. Dermed er vi over i den andre delen av sleksthistorien.

 

[i] Kristian Eliassens (2019). Sjømannsfortellinger. Haugesund: Vormedal Forlag..

[ii] Henrik Øwre Lambine var født 19 mai 1920, mens min far Ove var født 20 mai 1914. Henrik døde 5, nov 2020, dagen før reportasjen sto i A-magasinet.

[iii] http://bjerkreim.info/pdf/Gruvedrift_i_Oersdalen.pdf